Ikke tenk på skolen min, så skal jeg slutte å være forbanna!

Jeg vil ta et oppgjør med den forferdelige kampanjen som Humanistisk Ungdom driver nå rett oppom jul. Kampanjen "Don't preach in my school, and I won't think in your church" er rett og slett et hån mot religionsfriheten og toleransen som vi i Norge setter så høyt.

Greit nok, jeg skjønner poenget med at man ikke skal tvinges til å dra i kirken, og at noen sterkt overbeviste ateister får fnatt av å tenke på alle de stakkars barna som må dra i kirken og - huff - høre om hvorfor vi feirer jul (sjokk horror!!). Men at man lager en kampanje som åpenlyst angriper en religion, og konstaterer at de som hører til den religionen ikke tenker, er så drøyt at jeg på et øyeblikk mistet all respekt for den human-etiske bevegelsen, som jeg intill nylig trodde at sto for gode, menneskelige verdier som toleranse, respekt og livssynsfrihet.

For jeg tror Humanistisk Ungdom har misforstått. Jula handler ikke lenger om Jesus og Gud for mange, den har blitt noe annet. En slags unnskyldning for å gi gaver og spise god mat, som mange ikke tenker mer rundt enn påskeegg eller trick or treat på halloween. Derfor mener jeg at det er kjempeflott at barn og ungdom får lov til å komme i kirken, høre om julen slik den egentlig er tenkt, og så gjøre seg opp sine egne meninger om hele høytiden. Dersom de allerede har gjort seg opp en mening om religion og har kommet frem til at de ikke synes noe om kristendommen, jula og det hele, er det ingenting i veien for at de kan droppe å dra.

Det er ingen som tvinger deg til å dra i kirken, og jeg tviler på at humanistisk ungdom egentlig har en så vrang oppfatning av verden at de faktisk tror at en gjeng ateistiske 16-åringer, uvillig drar i kirken fordi lærern sier det. Hvorfor skulle de ha et annet forhold til skulking av gudstjeneste enn skulking av en engelsktime? 

 

Om Frihet

Jeg vil ta et oppgjør med høyrepartiene når det gjelder frihet. Jeg synes det er skammelig at de fortsatt har enerett på det begrepet, når det burde være åpenbart for de fleste at friheten de tilbyr ikke er så reel som de sier den er.

For meg er friheten til å ikke bekymre meg om å ikke ha penger til skolebøker, mye viktigere enn å ha frihet til å kunne velge logo på klærene til de som skal stelle bestemoren min.

For meg er friheten til mine foreldre å slippe å bekymre seg om mine søstre skal få barnehageplass eller ikke, mye viktigere enn friheten til å ikke bidra til fellesskapet.

Når de borgerlige partiene snakker om frihet, har de misforstått.
De snakker om en frihet som baserer seg på tilbud fra markedet, og hvordan i granskævven skal grandtanten min som bor i Rendalen, ha like mange valgmuligheter når det gjelder sykehjem som den andre grandtanten min som bor midt i trondheim sentrum???

For meg er friheten til å kunne bo hvor som helst i norges vakre land, og vite at du skal få det samme, gode tilbudet (med lokale variasjoner), uansett hvor du velger deg som hjemsted, det aller viktigste.

Derfor er det den retningen Arbeiderpartiet vil at samfunnet skal gå i, og derfor er det Arbeiderpartiet man bør stemme på, om man bryr seg om reel frihet, og ikke den liksom-friheten vi tilbys av de mørkeblå.

Verden er ikke fortapt ennå!

Jeg har lyst til å dele en historie med dere.

I dag sto jeg og Kjetil på Triaden på Lørenskog og samlet inn penger til regnskogskampanjen som AUF har gående for tiden. Vaktene hadde gitt oss plass i døråpningen ut mot parkeringshuset, og selv om vi fikk mye, var det enda flere som hastet seg forbi, vendte hodet bort eller ned, og tok seg på lommene i en slags "Jeg skulle gjerne bidratt... men jeg gidder ikke"-bevegelse.

En av disse var en typisk "karrierekvinne"-lignende mor med to gutter på mellom 8-11 år. På mitt cue "Vil du være med og støtte regnskogen?" kom de velkjente "ikke i dag, har ikke tid eller lyst"-bevegelsene, og hun hastet avgårde. Guttene hennes, som tydeligvis ikke har rukket å bli kyniske nok ennå, hastet ikke like fort videre, og en av dem stoppet faktisk opp, og tok ut en krone, tydeligvis det eneste han hadde, og puttet den på bøssa.

Nå er det jo sånn at den kronen ville mest sannsynlig ikke gjort noe særlig forskjell på utfallet av kampanjen, ei heller på utfallet av dagens aksjon, men symbolikken: det at denne lille gutten ville gi den ene kronen til regnskogen for så å dra videre og leve livet sitt, er så vakkert at jeg fikk motivasjon nok til å bli stående.

Om det er noe særlig poeng til dette innlegget i det hele tatt, må det være at verden, til tross for sin størrelse, kun består av enkeltmennesker og deres intensjoner. Og det at denne gutten, av ren medmeneskellighet ville bidra til vårt arbeid, viser jo at mennesket er født med en grunnleggende egenskap til å være god.

Tenk deg om all den godheten trakk i samme retning!

Kunsten å tråkke på tær - uten å gjøre det

Asylpolitikk er et ømt tema.

Alt for mange har for lite erfaring med asylsøkere til å uttale seg om dem, og alt for mange uttaler seg allikevel. Jeg er en av dem, men så lenge det at jeg ikke har pratet med så mange asylsøkere ligger til grunn for mitt innlegg i debatten, mener jeg at det ikke er noe stort problem.
Det som derimot er et stort problem, er at asylsøkere tydeligvis er et så stort problem for så mange av dem som bor her allerede.

Jeg tror at asylsøkere flest er snille og greie mennesker, men at mangel på hjelp til tilpasning og integrering kan gjøre at flere får lyst til å ta enklere, men kanskje litt juridisk gråere, veier til sine mål. Men det er det veldig mange av oss som gjør, bortsett fra at vi er i en annen situasjon enn dem. Mens vi har til felles at våre "gråsonehandlinger" innebærer at vi får et litt lettere liv, eller har en litt større lommebok, er utgangspunktet til asylsøkerne så vanvittig mye dårligere, at gråfargen oppfattes som mørkere enn mye av det man kunne sammenlignet det med.

Som jeg nevnte tidligere var det mangelen på hjelp fra samfunnets side som jeg tror gjør de få asylsøkerne som blir et problem for oss til et problem. Og siden den hjelpen man får i Norge er av en begrenset mengde (les: pengebevilgningen fra staten), er det jo en løsning som gavner begge parter å stanse flere asylsøkere i å komme til norge - Eller?

Det er vel nettopp her mange konkluderer. Det at færre får komme til landet, og at de som får bli dermed får fler ressurser tildelt, gjør jo at både Norge som samfunn og asylsøkerne med innvilget søknad får det bedre. I tillegg, hvis saksbehandlingen blir bra, er det kun de som trenger det mest som får bli. Men når argumentasjonen er så tynn, skjønner jeg godt at det kommer reaksjoner fra menneskerettighetsforkjempere og venstresiden i norsk politikk.

Fordi det er jo enkeltskjebner vi snakker om. Det er en hel mengde enkeltpersoner med tragiske historier bak seg og drømmer om et bedre liv foran seg - ofte som det eneste de har igjen. Og det er jo selvfølgelig helt forferdelig å tenke på at det er så mange mennesker som har det så fælt at de reiser så langt som til Norge - ofte med fare for liv og helse - i håp om å få et bedre liv.

Og verst av alt er det at det nå skal gå utover mindreårige asylsøkere. For det kan neppe være de yngste som vil bli den største "byrden" på samfunnet? Uannsett hvor umenneskelig det måtte være kan jeg skjønne at for mange asylsøkere er vanskelig for et samfunn å takle, men barn??? De må da vel være førsteprioritet?

Jeg tror svaret ligger et sted. Jeg tror man kan føre en asylpolitikk som er human uten å være naiv. Men jeg tror at den linjen vil bli lettere å finne den dagen forskjellene i verden er på vei ned, og ikke opp. Når man begynner å bygge u-landene, i motsetning til å drive kapitalistisk rovdrift på dem. Når vi skaper små og store felleskap over hele verden, i stedet for å splitte og herske hver for oss. Når vi gir alle en sjanse til å være viktig i sitt eget felleskap, får de lyst til å bli i de felleskapene de har vokst opp i, og da har vi i mye større grad råd og mulighet til å ta imot de som fortsatt skulle ha det vondt.

Men for å gjøre det, må vi kanskje overbevise folk om at de bør bli hjemme for å være med på byggingen?

Velkommen skal du være, Ole Henrik Grønn!

Ole Henrik Grønn, som tidligere i år meldte seg ut av KrF, fordi han fant ut at de ikke likte homofile, har meldt seg inn i Arbeiderpartiet, og blir nå representant for Ap i kommunestyret i Sarpsborg. Jeg synes det er helt fantastisk at han valgte oss, og at han nå vil kjempe for de samme sakene som vi gjør.

Velkommen på laget, Ole Henrik!

Samtidig vil jeg rette et lite spark mot KrF. For det er helt utrolig at man som norsk politisk parti i 2008 kan drive med en sånn diskriminering av mennesker. Jeg undres over hva sags påvirkning det å ha sex med menn har på ens vurderingsevne som politiker? Hvor mye dårligere blir hans innsats i eldrerådet eller administrasjonsrådet av at han har en mannlig kjæreste? Det er ikke rom for homofile i Sarpsborg KrF, uannsett hvor mye det hevdes fra sentralt hold, og det at denne saken ikke har fått oppfølging, er ganske utrolig.

Jeg håper at norske velgere skjønner hvem det er de stemmer på når de stemmer på KrF. De stemmer på homo-haterne, kvinneundertrykkerne og de blinde jesus-elskerne. Det å ha en religion er noe veldig positivt. Men når den brukes som unnskyldning for å påføre andre mennesker smerte, som i KrF, har man forvillet seg så langt bort fra det moderne vestlige menneskebildet at det ikke hjelper om man mener andre fine ting.

Skam dere, KrF!

Men dere har kanskje fått deres straff? Ole Henrik er forhåpentligvis den første av mange.

Ja vel - Blogg?

Og så var bloggen i gang. Jeg er ikke den første bloggstarteren i verden, men dog heller ikke den siste. Det er heller ikke noe nytt å skrive blogg om politiske temaer, ikke blandt AUFere som meg selv en gang, men har man noe på hjertet, så har man noe på hjertet, og da får man vel bare skrive da...

Kort om meg selv:

Jeg er 17 år, bor på Nesodden og er aktiv på mange arenaer. Politikken er en av disse. Jeg er med i Ungdomsrådet på Nesodden, AUF, NU og Ungdom mot EU. Det er kanskje åpenbart derfor at jeg er iherdig motstander av at Norge skal bli med i EU, og veldig opptatt av at vi skal løse klimaproblemene. Jeg er for en sterk offentlig skole, men også for at pedagogiske alternativer skal ha plass i samfunnet. 

Jeg mener at det flerkulturelle Norge er et mål, og ikke et problem, men jeg mener også at integreringspolitikken er et vanskelig felt, og at balansegangen medmenneskelighet/naivitet kontra kynisme/realisme er en vanskelig balansegang. Jeg er vettskremt for hva de mørkeblå på den andre siden av skalaen kan komme til å gjøre hvis de mot all formodning skulle vinne valget neste år, og kommer derfor til å jobbe hele det neste året, for å unngå at det skulle skje.

Følg med videre for oppdateringer...