Asylpolitikk er et ømt tema.
Alt for mange har for lite erfaring med asylsøkere til å uttale seg om dem, og alt for mange uttaler seg allikevel. Jeg er en av dem, men så lenge det at jeg ikke har pratet med så mange asylsøkere ligger til grunn for mitt innlegg i debatten, mener jeg at det ikke er noe stort problem.
Det som derimot er et stort problem, er at asylsøkere tydeligvis er et så stort problem for så mange av dem som bor her allerede.
Jeg tror at asylsøkere flest er snille og greie mennesker, men at mangel på hjelp til tilpasning og integrering kan gjøre at flere får lyst til å ta enklere, men kanskje litt juridisk gråere, veier til sine mål. Men det er det veldig mange av oss som gjør, bortsett fra at vi er i en annen situasjon enn dem. Mens vi har til felles at våre "gråsonehandlinger" innebærer at vi får et litt lettere liv, eller har en litt større lommebok, er utgangspunktet til asylsøkerne så vanvittig mye dårligere, at gråfargen oppfattes som mørkere enn mye av det man kunne sammenlignet det med.
Som jeg nevnte tidligere var det mangelen på hjelp fra samfunnets side som jeg tror gjør de få asylsøkerne som blir et problem for oss til et problem. Og siden den hjelpen man får i Norge er av en begrenset mengde (les: pengebevilgningen fra staten), er det jo en løsning som gavner begge parter å stanse flere asylsøkere i å komme til norge - Eller?
Det er vel nettopp her mange konkluderer. Det at færre får komme til landet, og at de som får bli dermed får fler ressurser tildelt, gjør jo at både Norge som samfunn og asylsøkerne med innvilget søknad får det bedre. I tillegg, hvis saksbehandlingen blir bra, er det kun de som trenger det mest som får bli. Men når argumentasjonen er så tynn, skjønner jeg godt at det kommer reaksjoner fra menneskerettighetsforkjempere og venstresiden i norsk politikk.
Fordi det er jo enkeltskjebner vi snakker om. Det er en hel mengde enkeltpersoner med tragiske historier bak seg og drømmer om et bedre liv foran seg - ofte som det eneste de har igjen. Og det er jo selvfølgelig helt forferdelig å tenke på at det er så mange mennesker som har det så fælt at de reiser så langt som til Norge - ofte med fare for liv og helse - i håp om å få et bedre liv.
Og verst av alt er det at det nå skal gå utover mindreårige asylsøkere. For det kan neppe være de yngste som vil bli den største "byrden" på samfunnet? Uannsett hvor umenneskelig det måtte være kan jeg skjønne at for mange asylsøkere er vanskelig for et samfunn å takle, men barn??? De må da vel være førsteprioritet?
Jeg tror svaret ligger et sted. Jeg tror man kan føre en asylpolitikk som er human uten å være naiv. Men jeg tror at den linjen vil bli lettere å finne den dagen forskjellene i verden er på vei ned, og ikke opp. Når man begynner å
bygge u-landene, i motsetning til å drive kapitalistisk rovdrift på dem. Når vi skaper små og store felleskap over hele verden, i stedet for å splitte og herske hver for oss. Når vi gir alle en sjanse til å være viktig i sitt eget felleskap, får de lyst til å bli i de felleskapene de har vokst opp i, og da har vi i mye større grad råd og mulighet til å ta imot de som fortsatt skulle ha det vondt.
Men for å gjøre det, må vi kanskje overbevise folk om at de bør bli hjemme for å være med på byggingen?
